kommunereform

av Øyvind Kvernvold Myhre

Gran Bygdeliste har gått inn for rådgivende folkeavstemming om kommunesammenslåing så lenge vi har eksistert. Vi har lovet at uansett hva resultatet blir, så vil vi følge velgernes råd. Derfor har vi to ganger fremmet forslag om slik avstemming. Begge gangene ble vi nedstemt av storkoalisjonen, Arbeiderpartiet og Høyre. Men etterhvert er det blitt politisk opportunt å gå inn for avstemming; derfor vedtok et enstemmig kommunestyre at det skal holdes rådgivende folkeavstemming sammen med kommunevalget.

Men storkoalisjonen fikk bare med seg Venstre og FrP på vedtaket om å anbefale velgerne å stemme JA. Altså: Kommunestyret ber om et råd fra velgerne, og gir samtidig velgerne råd om hva dette rådet bør gå ut på! Bygdelista, SP og SV stemte mot denne finurlige formen for rådspørring.

Bygdelista har ikke tatt stilling for eller mot sammenslåing. Det finnes nok både tilhengere og motstandere blant oss, og en del usikre. Men vi ønsker en grundig debatt om denne saken før avstemminga, og i den debatten kan hver av oss delta på fritt grunnlag.

Mange av oss har likevel en sunn skepsis mot iherdig dytting og påvirkning fra øvrigheta. Jo mer iherdig det dyttes, jo mer skeptiske blir vi, så lenge øvrigheta ikke klarer å gi oss noen god grunn til at vi skal gå dit vi blir dyttet. Denne skepsisen har vi med oss fra tidligere rådgivende folkavstemminger: I ettertid har det jo vist seg at velgerne var mer forutseende enn hele den politiske, byråkratiske og økonomiske eliten. Det kan radt vise seg å være tilfellet nå også.

Som gruppeleder i Bygdelista satt jeg i styringsgruppa til samarbeidsprosjektet «Ny kommune». I dette prosjektet fikk Gran og Lunner kommuner laget utredninger om forskjellige problemstillinger knyttet til mulig kommunesammenslåing: Tjenesteyting, samfunnsutvikling, demografi, økonomi, demokrati. Det kom fram mye interessant statistikk som vil gi nyttig grunnlag for politiske diskusjoner, uavhengig av om kommunene blir slått sammen. Men utredningene har ikke gitt oss klare og utvetydige argumenter for å slå sammen kommunene. I stedet har vi fått mange ulne vurderinger og antakelser; det vil si synsing: «Ved en totalvurdering finner vi at…» Og uten unntak konkluderer vurderingene med at kommunene bør slås sammen.

Vi visste jo at det ville bli konklusjonen. Prosjektet fulgte et vegkart fra Sanners departement, der poenget var å finne argumenter for sammenslåing. Og for å være sikre på at vi fant alle argumentene hadde departementet listet dem opp på forhånd. Med mild, men bestemt hånd ble vi ledet mot den konklusjonen statsråden ville ha av prosjektleder og rådgivere. Jeg fikk gehør for at motforestillinger også skulle utredes, og satte opp ei smørbrødliste over sånne betenkeligheter. Disse ble drøftet i skolestilform. I hvert tilfelle ble utredernes konklusjon at motforestillingene var reelle, men at de ble mer enn oppveid av fordelene.

Den som holder pennen har makta. Utrederne var folk fra de to kommunenes administrasjoner, og utredningene ble ført i pennen av positivt innstilte rådgivere. Den utvidete arbeidsgruppa var forsterket med to ordførere som åpenbart hadde bestemt seg på forhånd, men lot som om de ikke hadde det. Der satt det også to varaordførere som – trur jeg – var genuint usikre på hva de skulle ende opp med. Og som representanter for «opposisjonen» satt det to politikere som i lang tid har argumentert høgt og tydelig for kommunesammenslåing.

Men de avgjørende argumentene kom aldri. Det ble gjentatt i hver utredning at en sammenslått kommune ville bli mer «robust». Den ville også bli mer demokratisk, fordi det ville bli færre og flinkere politikere, og fordi de to kommunene ville slippe å samarbeide om barnevern og kulturskole. Og administrasjonen ville bli mer effektiv.

En større kommune ville også tiltrekke seg flere kompetente medarbeidere. Dette argumentet er sikkert reelt: En større organisasjon gir flere muligheter for en administrativ karriere, fordi den har flere lederstillinger og et høgere hierarki. Å ha vært kommunalsjef i Nittedal lyser nok klarere på CVen enn å ha vært kommunalsjef i Etnedal. Posten som ordfører eller varaordfører i en storkommune gir også et mye bedre springbrett for ambisiøse lokalpolitikere. Men for folk på golvet – læreren, sjukepleieren, hjelpepeieren – spiller mulighetene til lederkarrierer ingen rolle, for de har ikke tenkt seg den vegen. Tvert imot frykter mange at jo høgere pyramiden blir, jo vanskeligere blir det å bli hørt helt på toppen, der de viktige beslutningene blir tatt.

Følgende motforestillinger ble drøftet fordi jeg ba om det, men bare overflatisk: Større avstand mellom politikere og velgere. Større avstand til rådhuset for mange ansatte. Større avstand til rådhuset for mange innbyggere. Vanskeligere å finne fram til «rette vedkommende» i en større organisasjon. Mindre nærket mellom saksbehandlere og innbyggere. Dårligere lokalkunnskap hos mange beslutningsfattere. Og noen til.

Når det ikke viste seg mulig å få fram bedre og mer (jeg kan ikke dy meg!) robuste argumenter for sammenslåing enn dem vi har hørt i lang tid på forhånd, så sier jeg nei. Da trur jeg at stordriftsulempene overgår eventuelle fordeler. Det er en kjensgjerning at når en organisasjon blir større, så vokser byråkratiet mer enn antall ansatte. Tegn en organisasjonspyramide, så skjønner du hvorfor det er slik! Men pengesekken blir ikke større fordi om det blir flere ledere. Dermed må det skjæres ned på golvplanet, der tjenestene skal utføres. Derfor bør en organisasjon være stor nok til å dekke alle sine viktige oppgaver, men heller ikke større. Blir kommunen større, kan vi få flere høvdinger og færre indianere. Gode ledere er helt nødvendige hvis en organisasjon skal fungere. Men kommunen eksisterer for innbyggerne, ikke for å sikre karrieremulighetene til folk som vil bli ledere.

Derfor kommer jeg til å stemme NEI til sammenslåing. Og tenker du som jeg, så gjør du det samme. Når saken kommer til kommunestyret etter valget, så kommer jeg til å stemme slik du har bedt meg. Hvis du sørger for at jeg sitter i kommunestyret, da.